Fettprosent og fettprosentmålinger

Fettprosent er et evig interessant tema for mange, og diskusjoner dukker stadig opp når noen ber om at andre skal gjette, eller selv påstår at de har en viss fettprosent. For utøvere innen vektklasser og for langdistanseutøvere, er fettprosent av interesse for å bære på minst mulig ekstra fettmasse i konkurransesammenheng, og hos fitness- og kroppsbyggerutøvere er det viktig for mange å ha et kvantitativt mål på veien til sceneform. Det finnes utrolig mange meninger om hvordan en viss fettprosent ser ut, og fokuset har blitt større de siste par tiårene med introduksjon og salg av konsumerrettede måleinstrumenter. I denne artikkelen skal vi se på hva fettprosenten består av, hva som er vanlig, hvordan vi kan måle den, og hvor gode disse målemetodene egentlig er.

Bakgrunnsinformasjon om fettprosent

Vi deler inn fettmassen vår i to: essensielt fett og lagringsfett. Det essensielle fettet lager grensen for hvor lav fettprosent vi kan ha (og fortsatt være i live), mens lagringsfettet teoretisk sett kan slankes vekk for en kort periode. Det essensielle fettet består hovedsaklig av fett i benmargen, cellemembraner, myelin i sentralnervesystemet og støtdempende fettdepoter rundt organer. I tillegg har kvinner essensielt fett i bryster, på hoftene, lår og bekkenet, trolig av reproduktive grunner. Dette vil si at kvinner lagrer mer fett fra naturens side, og kan aldri oppnå en like lav fettprosent som menn. Selv om det i teorien er mulig å slanke vekk omtrent alt lagringsfettet, er det ikke anbefalt. Fett spiller en viktig rolle i hormonutskillelse av for eksempel leptin og adiponectin, og i produksjonen av en mengde proteiner. For kvinner vil fettcellene i tillegg skille ut østrogener, deres viktigste gruppe av kjønnshormoner. Dette betyr at kvinner med for lav fettprosent kan få forstyrrelser i prosesser der østrogener spiller en viktig rolle, som for eksempel tap av menstruasjon og fertilitet.

Lagringsfettet vårt er hovedsaklig underhudsfett, og det finnes både kjønns- og genetiske variasjoner i hvor det lagres. Enkelt sagt vil menn gjerne lagre mer fett i buken (android fettlagring), mens kvinner har større depoter på lår og rumpe (gynoid fettlagring). Den genetiske forskjellen mellom raser er relativt tydelig om man for eksempel ser på latin-amerikanere og afrikanere, satt opp mot den kaukasoide rase. Vi ser gjerne en henholdsvis gynoid og android fettlagring. Satt på spissen betyr dette at en mann med uttalt gynoid fettlagring kan ha tydelige mageruter (rectus abdominis), selv med en normal fettprosent, da lagrene ligger under beltet. Likeså kan en mann med uttalt android fettlagring ha en mer avflatet rumpe og separasjon i lårmuskulatur (gjerne mellom hodene til quadriceps), uten å ha tydelige mageruter.

Fettprosent vil si hvor stor prosentandel av din totale kroppsvekt som består av fettmasse. Dette inkluderer naturligvis essensielt fett. Som vi har vært inne på har menn og kvinner forskjellige mengder essensielt fett, og det anslås til å ligge rundt 3% for menn og 10-12% for kvinner (1). Det finnes individuelle variasjoner, der kvinner har et større spillerom, men sjansen for å finne en levende kvinne med <10% fett er svært lav.

Fettprosenter

Figur 1: Et utvalg fettprosenter, målt med metoder med relativt høy nøyaktighet og reliabilitet

Et fortellende studie så på fettprosenten til 826 amerikanske eliteutøvere spredt over 26 forskjellige olympiske grener (2). Mannlige atleter involvert i sporter med vektklasser hadde fettprosent helt ned til 5.2%, mens svømmerne lå rundt 12.4% for menn og 19.5% for kvinner. Sprinterne så en snittprosent på 6.5% for menn og 13.7% for kvinner. De laveste målte var langdistanseutøverne, der laveste mannlige måling var på 5.1%. Ta dataen med en klype salt, siden alle målinger av fettprosent har feilmarginer (dette kommer vi tilbake til senere), men det gir en god indikator på hvor verdens beste utøvere ligger.

Jacqueline R. Berning og Suzanne Nelson Steen har samlet 8 studier som målte fettprosenten i mannlige eliteutøvere over forskjellige sporter (6).

Fettprosentatleter

Figur 2: Fettprosenten til mannlige eliteutøvere i forskjellige sporter (6).

Som vi ser, oppnår noen av atletene i idrettene fettprosenter helt ned mot 5%, der kroppsbyggerne ligger lavest. Utholdenhetsidretter og vektklasseidrettene følger like etter, og deretter øker prosentene proporsjonalt med hvor lite kroppsvekten har å si for idretten. Golferne ligger høyest i fettprosent, som er naturlig, da sporten stiller større krav til presisjon enn vekt eller kroppssammensetning. Artig å merke seg er det voldsomme spennet man finner i f.eks. wrestling, rugby, amerikansk fotball, ishockey og friidrett. Dette skyldes forskjellige vektklasser i wrestling, forskjellige posisjoner i amerikansk fotball, ishockey og rugby, og at forskjellige grener i friidretten (100m sprint vs kulestøt) stiller vidt forskjellige fysiske krav til atletene, til tross for at de deltar i samme type idrett.

Vanlige målemetoder

Obduksjon ±0-1%

Obduksjon er den mest reliable og valide metoden for å avgjøre fettprosent, da det er mulig å fysisk skille ut fettet. Metoden har liten verdi for folk flest, siden den belager seg på at testpersonen er død.

Hydrostatisk veiing (undervannsveiing) ±1-2%

Undervannsveiing går ut på at man veier personen, og plasserer vedkommende i en tank med vann i, sittende med hodet over vann. Har man svært høy fettprosent kan det være nødvendig med et dykkerbelte for å sikre at man synker. Så gjør man en kraftfull ekspirasjon og senker hodet under vann. Her holder man pusten i noen få sekunder mens vekten registreres. Så gjentas prosessen 8-12 ganger for å sikre den ekte undervannsvekten (7).

Exercise Science Classes

Figur 3: Undervannsveiing i basseng

Metoden er basert på Arkimedes’ lov, som sier at oppdriften til et legeme er like stor som tyngden til væsken som fortrenges. Med kunnskap om kroppsvekt, kroppsvekt under vann og vannets densitet kan vi regne ut kroppens densitet. Så plottes dette tallet inn i Siris (1961) eller Brozeks (1963) formel, og vi får et estimat på kroppsfett. Herunder ligger en antagelse om at densiteten til fettmasse er relativt konstant, på 0.9 gram/cm³, og at densiteten til fettfri masse har en densitet på ca 1.1g/cm³. Metoden har vist seg å være svært nøyaktig, og har lenge vært gullstandarden i litteraturen. Likevel har metoden noen svakheter:

  • Densiteten til den fettfrie massen kan variere med ca ±2% i en homogen gruppe. I tillegg er det variasjoner basert på blant annet alder, kjønn, etnisitet, vekst, fysisk aktivitet og seksuell modning. For eksempel har afroamerikanere og latinamerikanere oftere en FFM densitet på henholdsvis 1.113g/cm³ og 1.1105g/cm³ (jfr vestlige hvites 1.1g/cm³) (7). Verdiene er basert på gjennomsnittlige unge- og middelaldrende voksne. Dette betyr at spesielt mørkhudede mennesker vil score høyere på FFM og lavere på fettprosent ved undervannsveiing, dersom man ikke tar høyde for ulikhetene ved utregning.
  • For ikke å påvirke oppdriften må residualvolumet (volumet som gjenstår etter maksimal voluntær ekspirasjon) i lungene tas høyde for. Dette kan være en utfordring, og kan i teorien gi en feilmåling av fettprosenten på et par-tre prosent. Som regel gjøres det ikke målinger, siden det krever avansert utstyr og trent personell, men brukes estimater basert på alder, kroppsmasse og vitalkapasitet (volumet av luft en klarer å puste ut etter å ha fylt lungene maksimalt).
  • Kroppen må være helt under vann. Dette skaper noen begrensninger for hvem metoden kan brukes på, da man bes tømme lungene og holde pusten under vann gjentatte ganger.
  • Grad av hydrasjon vil naturligvis kunne gi utslag, da vann er fettfri masse.
  • Fettmassen måles ikke direkte.

I nyere tid har man bekreftet nøyaktigheten og reliabiliteten til undervannsveiing med det som kalles «4-compartment-model», som er den mest nøyaktige målemetoden vi har etter autopsi. Den brukes ikke i dagliglivet, og kun i noe forskning, fordi det er omfattende og dyrt å måle mineraler, vann, fett og resten hver for seg (med bruk av for eksempel undervannsveiing, deuterium dilution og DEXA, for så å regne ut gjenstående masse). Derfor omtales ikke metoden her utover å bekrefte andre.

Det viktigste å ta med seg videre om undervannsveiing, er at dette er metoden som alle de andre metodene, med unntak av DEXA, er basert på og kalibreres mot. Mer om dette senere.

DEXA/DXA (Dual-Energy X-ray Absorptiometry) ±2-3%:

Den nye gullstandarden i mye forskning er DEXA-målinger. Metoden innebærer ikke at noen ligger under vann og tar hensyn (måler direkte) til forskjeller i mineraldensitet. I tillegg er den raskt utført, og kan si noe om regionale fettdepoter.

Metoden går ut på å benytte seg av to forskjellige lavenergiske røntgenstråler for å danne et virtuelt bilde av kroppen. Strålingen rettes mot knokler, og man regner på absorpsjonen til bløtvev, for å subtrahere energitapet. Derfra kan densiteten til knokkelen fastslås med stor nøyaktighet. DEXA er den mest valide testen for benmineraltetthet (skjelettets densitet).

DEXAbilder

Figur 4: Datagenererte bilder av lårhalsen og lumbalryggen i DEXA scan

Et interessant studie (5) satt DEXA opp mot 4-compartment-modellen for å undersøke en mulig trend, der DEXA stadig undervurderte fettprosenten til mennesker med lav fettprosent (8,9,10). Utvalget var 152 australiere (118 menn, 34 kvinner), 18-59 år gamle, der 32 av dem (21%) hadde en fettprosent på <10% (målt av DEXA).

Dexa4compartment

Figur 5: Sammenlikning av 4-compartment-model og DEXA (5)

Som vi kan se er det en svært høy korrelasjon mellom de to metodene. Likevel ble det observert store individuelle forskjeller (-2.6% – 7.3% kroppsfett), med en gjennomsnittsforskjell på 1.8%. Vi kan se et avvik med statistisk signifikans (P<0.001) når vi trår ned i det lave fettprosentspekteret. Det ble også sett i studiet at DEXAmålingene for 10%, 20% og 30% fettprosent, samsvarte med 4-compartment-model estimatene på henholdsvis 13%, 21.6% og 30.3%, som støtter at DEXA progressivt undervurderer fettprosenten hos slanke individer.

Dette kan bety at metoden blir mindre nøyaktig for kroppsbyggere, vektklasseatleter, utholdenhetsutøvere, anorektikere, og andre mennesker som ligger godt på venstresiden av normalkurven for befolkningens fettprosent. En mulig forklaring er at det essensielle fettet har en høyere densitet (11), og at det kan påvirke målingen hos slanke individer, der det kan utgjøre så mye som halvparten av fettmassen. Dette bekreftes av et studie på kroppsbyggere (13), som så feilmålinger på opp til 4% kroppsfett på individnivå, noe som effektivt kan bety en feilvurdering på 50% av fettmassen for så slanke subjekter. Likevel er DEXA-målinger relativt nøyaktig for de aller fleste, og i store grupper ligger feilmarginene bare på rundt ±1-2% fettprosent.

DEXA har noen fler svakheter:

  • Som vi ser i figur 4 registrerer dataprogrammet de forskjellige pikslene, og baserer utregningene på dette. Det må være et samsvar mellom maskinen og programmet; en enighet rundt hvordan man behandler hvilke piksler.
  • Forskjellige dataprogrammer kan endre algoritmene maskinen bruker i utregningene, og ha store utslag.
  • Typen røntgenstråler («fan beams» eller «pencil beams») brukt, kan være en feilkilde. Fan beam kan forårsake en vanlig fotografifeil som er kjent som «parallax error».
  • Den største feilkilden er en gjenganger for de fleste metodene: hydrasjonsnivå. Når man regner ut kroppssammensetningen med DEXA går man ut i fra at bløtvevsmasse har et konstant hydrasjonsnivå på 73g/ml. Det er usikkert hvor mye svingninger i vann vil påvirke testen, men teoretiske utregninger (12) anslår at 5% endring i kroppsvæske vil gi en feilmåling på kun <0.5kg fett. Selv om det virker lite, vil det for en normal person på 80kg og 15% fett utgjøre over 1% feil.

DEXA er ikke feilfri, men det faktum at den gjør forskning enklere, og at den gir temmelig reliable resultater, gjør at den er i ferd med å bli den nye gullstandarden for mange forskere. Overall havner DEXA på fjerdeplass i nøyaktighet og reliabilitet, etter autopsi, 4-compartment-model og undervannsveiing.

Impedansmåling, minst ±3-5%, ofte høyere (populær):

InBody

Figur 6: En InBody 230 bioimpedansmaskin

Dette er den aller vanligste målemetoden for folk flest. De fleste kommersielle treningssentere har en type, enten det er badevekt, badevekt med håndtak, håndholdt eller en større InBody maskin som i figur 6. Som regel trenger vi kun ta av oss på føttene og stille oss på en vekten og/eller holde håndtakene med strake armer (gjerne rett ned eller i hjertehøyde, avhengig av apparatet). Jo mindre klær vi har på oss, jo mer nøyaktig vil testen bli, siden kroppsvekten naturligvis er med i utregningen.

Maskinen sender strøm igjennom kroppen din, og fungerer på premisset at når en elektrisk strøm sendes igjennom kroppen, vil spenningsreduksjonen mellom to elektroder være proporsjonal til kroppens væskevolum i regionen målt. Fettfri masse inneholder mye vann og gir lite motstand, mens fettmassen er hydrofob og gir mye motstand. Med andre ord er impedansen invers korrelert med fettfri masse. Spenningsreduksjonen og motstanden måles mens strømmen holdes konstant. Utregningen er så basert på fire antagelser:

  1. Hele kroppen fungerer som en sylindrisk leder
  2. Denne lederens lengde er proporsjonal med personens høyde
  3. Reaktansen er ubetydelig
  4. Høyde²/motstand er proporsjonal med volumet til den totale kroppslige væskemengden

Som vi forstår, er det flere antagelser og feilkilder allerede her. Spesielt væskebalansen kan ha store utslag. For å gjøre en best mulig måling er det viktig å unngå blant annet: trening innen siste 12 timer, mat/drikke innen 4 timer, alkohol innen de siste 48 timene, vanndrivende midler (som koffein). I tillegg kommer faktorer som menstruasjon og eventuelt følgende vannretensjon, og at du ideelt sett burde gå på do før testen. En studie (3) som gjorde 18 målinger i løpet av en 24 timers periode på en gruppe menn og kvinner, fant at fettprosentmålingen kunne variere med så mye som 9.9% etter et måltid (den reduserte impedansen vedvarte i 2-4 timer). Dette setter i perspektiv hvor viktig det er å standardisere testingen.

BIAvs4C

FIgur 7: Sammenlikning av impedansmåling (BIA) og 4-compartment-model (14)

En annen studie (14) som sammenliknet forskjellige målemetoder for å identifisere endring i kroppssammesetning hos overvektige og diabetikere før og etter et 7kg vekttap, fant en svært stor feilmargin ved bruk av impedansmåling. På X-aksen i figur 7 finner vi forskjellen i kilogram satt opp mot 4-compartment-modellen, mens Y-aksen viser antallet mennesker som representerer vekttapet. Umiddelbart ser vi at impedansmålingen undervurderer fettprosenten til subjektene, da grafen er forskjøvet til høyre for symmetrilinjen. Hos 12 av 50 personer (24%) viste impedansmålingen en forskjell på minst 4,5kg, og hos 20 av 50 (40%) ser det ut som de har minst 3,5kg mindre kroppsfett enn de faktisk hadde.

Flere svakheter ved impedansmåling:

  • Målingen er indirekte
  • En elektrisk strøm vil velge den minste motstands vei. Det betyr at hvis du har store mengder underhudsfett, vil ikke strømmen treffe det engang, men heller gå i gjennom andre interne vev.
  • For å regne ut fettprosenten, må vi gjøre en regresjonsanalyse basert på en annen målemetode (se fettklypekapittelet) for å utvikle en brukbar formel. Siden denne målemetoden som regel er undervannsveiing (da 4-compartment-model er for omfattende og dyrt), vil impedansmåling baseres på noe som allerede har feilmargin. I tillegg kommer valg av formel, som vil ha enorme utslag på testen.
  • Strømmen vil gå glipp av store deler av kroppen din. Om du benytter deg av en badevekt vil strømmen gå opp det ene benet og ned det andre, uten å være i nærheten av bryst eller armer. For håndholdte maskiner gjelder det samme, men underekstremitetseksluderende fra arm til arm. Maskinene som måler fra alle ekstremitetene vil være noe bedre, men buken vil ikke nødvendigvis treffes godt. På denne måten vil målingen antageligvis ikke være representativ for hele kroppsbildet.
  • Forskningen som ligger til grunn for utviklingen bioimpedansmaskinene er basert på målinger med elektroder. Overførbarheten er usikker.

Til tross for alle disse svakhetene er impedansvekter svært utbredte, antagelig av den grunn at de er billige og enkle å bruke. Det at man kan utføre målingene naken og helt alene på soverommet sitt i ro og mak, veier nok tungt.

Fettklype, minst ±3-5%, ofte høyere (populær):

Kaliper

Figur 8: En fettklype

Fettklype er en svært enkel og billig måte å måle fettprosent på. Det går ut på å klype ut hud og underhudsfett og måle tykkelsen på denne hudfolden, flere steder på kroppen (3-7 er normalt), for så å legge sammen tallene og plotte det inn i en formel. Først bruker vi en formel (som regel en av Jackson&Pollocks – de har fler) for å regne ut kroppsdensitet, som vi så bruker i en ny (ofte Siris) formel for å estimere fettprosent. Feilmarginene for førstnevnte formel er på rundt 3.6-3.9%, og øker dersom formelen brukes på gamle, unge, muskuløse, slanke eller overvektige.

Det er ikke vanskelig å skjønne at fettklypemåling kan gå være svært unøyaktig i feil hender, noe som forklarer hvorfor mye av fitnessindustrien fortsatt prater om 5% fettprosent blant sine kvinnelige utøvere og 3% hos sine mannlige. La oss se på svakhetene til fettklypemåling:

  • Det er vanskelig å måle kun hud og underhudsfett. Ved å klype tak i huden og trekke får man som regel med seg annet bløtvev, og det krever mye trening å gjøre reliable millimetermålinger.
  • Man må være rask til å utføre målingene, og helst utføre flere målinger per område. Dette er fordi fett har en høy plastisitet, slik at om du setter klypen på en hudfold, vil kraften fra fjæren gjøre at fettet endrer form, og du blir «tynnere og tynnere».
  • Det antas at densiteten til FFM er konstant (noe vi har sett den ikke er).
  • Målingen er indirekte
  • Vi bruker to formler, der den ene ofte er feil.

Det siste punktet er det viktigste, og hovedgrunnen til at målingene kan havne på jordet. Som vi var inne på bruker vi først en formel for å finne en sammenheng mellom tykkelsen på hudfoldene og kroppens densitet. Den vanligste formelen er Jackson&Pollock (1978) for menn, og Jackson, Pollock & Ward (1980) for kvinner. Ikke bare har formelen feilmarginer i seg selv siden den er utviklet med undervannsveiing, men det er også viktig å tenke på validiteten til formelen vi benytter. For eksempel er formelen for menn basert på aldersspennet 18-61, og nøyaktigheten vil falle utenfor dette. I tillegg er den basert på målinger av hvite menn (her husker vi densiteten til FFM kunne variere hos andre etniske grupper eller raser). Mange som er opptatt av fettprosent (og bruker fettklype), er trente individer, som gjør at formlene brukt i store studier ikke vil være valide. Dette betyr at allerede her har vi flere prosent feilmarginer: først fra basisen i undervannsveiing, så fra målingsunøyaktighet, og videre fra valg av kroppsdensitetsformel.

Klypeformler

Figur 9: Et udrag fettklypeformler (7)

I senere tid har det blitt utviklet en haug med nye formler for å bestemme kroppsdensitet med kalipermålinger. Et knippe av dem, viser forskjeller i måleområder brukt, antall målinger, og forskjeller i formler.

Regresjonsanalyse

Figur 10: Regresjonsanalyser av hudfoldmålinger gjort av kaliper og kroppsdensitetmålinger gjort med undervannsveiing

I figur 10 ser vi hvordan man kan gå fram for å utvikle en formel. Først gjør man et utvalg av mennesker, som vil bestemme hvem formelen vil være valid for i ettertid. Det vil si at om du vil ha en formel du kan bruke på mannlige kroppsbyggere, alder 18-28, må du bruke nettopp disse kroppsbyggerne til å utvikle formelen. Du kjører alle kroppsbyggerne igjennom undervannsveiing, måler hudfoldene deres på et utvalg med steder (vanlig å bruke fettdepoter på f.eks. hofte, mage, lår, bryst, skulderblad og triceps), og gjennomfører en regresjonsanalyse av tallene. Det du står igjen med er en linje som korrelerer på best mulig måte med målingene, som du senere kan bruke til å gjøre et estimat av kroppsdensitet hos mannlige kroppsbyggere, alder 18-28, kanskje med en slingringsmonn på rundt ±3%.

Lineærkvadratisk

Figur 11: Kvadratisk og lineære regresjonsmodeller

I figur 11 ser vi de to regresjonsmodellene brukt. I den kvadratiske modellen har vi en gjennomgående feilmargin på ca 3.3-4%, mens den lineære modellen blir mindre nøyaktig jo lengre vekk fra normalen vi beveger oss. Det vil si at når vi får inn normalvektige kroppsbyggere til måling, vil formelen bli mindre nøyaktig.

Fettklype er mest utbredt i fitnessmiljøet, men ser noe lys hos personlige trenere og ernæringsfysiologer. Siden du ikke kan utføre målingene selv stiller det krav til at du har en flink person med mye erfaring som klarer å klype ut underhudsfettet reliabelt. En av fordelene med fettklype er at om du ser bort i fra fettprosent er det veldig enkelt å måle fremgang ved å kun notere seg tykkelse på hudfoldene.

Konklusjon

Det er flere lærdommer vi kan trekke fra dette. Først og fremst at kvinner og menn er forskjellige med henhold til essensielt fett, at fettlagringsmønster kan variere stort på individnivå, og at mange utøvere underrapporterer fettprosenten sin betydelig, spesielt innen fitnessmiljøet. Ingen menn har 3% på scenen og ingen kvinner har 6%. Muligens blir mange lurt av hvordan utseende endrer seg når de kvitter seg med så mye væske, fordi huden sitter strammere rundt muskulaturen og viser striasjoner.

Når det gjelder objektive målinger av fettprosent, er det vanskelig å finne en metode som er nøyaktig, reliabel og valid. Som vi har sett er undervannsveiing og DEXA det mest nøyaktige for folk flest (eksl. 4-compartment-modellen som ikke benyttes kommersielt), men det kan være flere grunner til at det ikke er aktuelt å benytte seg av disse metodene. Kanskje det viktigste å ta med seg for mosjonister og fitnessutøvere, er at bioimpedansmaskiner er høyst unøyaktige, og at fettklypen følger like etter. Ta de målingene du gjør på trening med en klype salt. Selv om disse målingene ikke vil kunne gi deg et nøyaktig mål på din reelle fettprosent kan i hvert fall fettklype, med gode standardiserte rutiner, gi en pekepinn på fremgang.

Skrevet av Øystein Andersen

Kilder:

1. Sport Nutriton, 2nd edition, 2010, Asker Jeukendrup & Michael Gleeson

2. Body composition of elite American athletes. Fleck SJ., Am J Sports Med. 1983 Nov-Dec;11(6):398-403.

3. Selected Body Composition Methods Can Be Used in Field Studies

Kenneth J. Ellis, J. Nutr. May 1, 2001 vol. 131 no. 5 1589S-1595S

4. Bioelectrical impedance: effect of 3 identical meals on diurnal impedance variation and calculation of body composition. Slinde F, Rossander-Hulthén L., Am J Clin Nutr. 2001 Oct;74(4):474-8.

5. Percent body fat via DEXA: comparison with a four-compartment model, Grant E. van der Ploeg , Robert T. Withers , Joe Laforgia, Journal of Applied Physiology Published 1 February 2003 Vol. 94 no. 2, 499-506 DOI: 10.1152/japplphysiol.00436.2002

6. Nutrition for Sport and Exercise, Jacqueline R. Berning,Suzanne Nelson Steen, Jones & Bartlett Learning, 1998

7. Essentials of Exercise Physiology, William D. McArdle, Frank I. Katch, Victor L. Katch, Lippincott Williams & Wilkins, 2006

8. Gallagher D, Heymsfield SB, Heo M, Jebb SA, Murgatroyd PR, Sakamoto Y. (2000) Healthy percentage body fat ranges: an approach for developing guidelines based on body mass index. Am J Clin Nutr 72:694–701.

9. Van der Ploeg GE, Brooks AG, Withers RT, Dollman J, Leaney F, Chatterton BE. (2001) Body composition changes in female bodybuilders during preparation for competition. Eur J Clin Nutr 55:268–277.

10. Withers RT, LaForgia J, Pillans RK, Shipp NJ, Chatterton BE, Schultz CG, Leaney F. (1998)

11. Méndez J., Keys A., Anderson J. T., Grande F. (1960) Density of fat and bone mineral of the mammalian body. Metabolism 9:472–477.

12. Kohrt W. (1995) Body composition by DEXA: tried and true? Med. Sci. Sports Exerc. 27:1349–1353.

13. Body composition changes in bodybuilders: a method comparison. van Marken Lichtenbelt WD, Hartgens F, Vollaard NB, Ebbing S, Kuipers H. Med Sci Sports Exerc. 2004 Mar;36(3):490-7.

14. Comparison of different methods to assess body composition of weight loss in obese and diabetic patients. Ritz P, Sallé A, Audran M, Rohmer V. Diabetes Res Clin Pract. 2007 Sep;77(3):405-11. Epub 2007 Feb 16.

15. Exercise Physiology: Integrating Theory and Application William J. Kraemer, Steven J. Fleck, Michael R. Deschenes Lippincott Williams & Wilkins, 1. mar. 2011